Utfordringen min er at jeg leser altfor lite norsk – og spesielt rykende ferske bøker. Jeg må derfor skjerpe meg! For å holde oversikt over alle (kremt) bøkene jeg har lest i år som faller inn under kriteriene har jeg laget en kategori som heter Norsk 2013. Den kan dere også lenke til lenger opp i bloggen (under headeren). Kanskje vil dere etter hvert finne noen tips der også?

Teresa Birnas bortgang

Hva passer vel da bedre med å starte med en omtale av romanen Teresa Birnas bortgang av Victoria Bø?

Ellen er i begynnelsen av tjue-årene, hun bestemmer seg for å tilbringe ferien i Praha. Hennes far, kunstneren Roar, bor der sammen med sin nye kone og deres datter i en periode for å finne inspirasjon til nye bilder. Roar kom til Norge som veldig ung, han er født i Praha. Hans mor Teresa Birna døde før  familien hans flyktet til Norge – og hennes dødsfall har preget famillien siden.

Hmm, dette var en fin bok, samtidig som jeg har problemer med handlingen. La oss starte med det siste først. Den mystiske Teresa Birna og hvordan, og ikke minst hvorfor, hun døde ligger som et slør over hele boken. Et litt tungt og ubehagelig slør som man som jeg som leser ikke klarer å fjerne. Det er et eller annet med handlingen, hvordan både far og datter dras mot denne Birna som for meg ikke virker helt realistisk. Det blir for oppstyltet, kaleidoskopideen fungerer ikke for meg. Dessverre.

Språket er derimot godt, jeg liker den enkle stilen til Bø. Hun klarer veldig godt å beskrive relasjoner og er ganske slagferdig i noen av sine observasjoner:

Jeg har aldri likt følelsen av ubehag som noen ganger siver inn i samtaler. Jeg liker sannheten best, løgn legger seg som arkeologiske lag over de opprinnelige ordene så man må skrape dritten møysommelig vekk og risikerer å ødele alt sammen med å skrape vekk for lite eller for mye.

Har du vært i Praha vil boka ha en ekstra dimensjon, den tar oss med dit. Jeg liker at bøker kan ta oss med til steder – og det gjør denne.

Les mer om boka hos Rose-Marie, Kasiopeiias og once upon a book.
——-
Boka er lånt på biblioteket.

…1) Jeg kommer aldri innpå hovedpersonen i romanen, Søs som hun heter. Hun har akkurat mistet moren sin og hun vet ikke helt hvor livet står. Historien blir litt platt, litt diffus og tilslutt leser jeg kun for å bli ferdig.
… 2) Et lyspunkt er Fossum sine beskrivelser av hvordan vi mennesker, i vår irrasjonalitet, henger oss opp i underlig ting. I romanen er Søs sin mor veldig opptatt av gardinene på aldershjemmet hun havner på.
… 3) Dette er den andre boka jeg har lest av Fossum, jeg kan trygt si det ikke er på grunn av omslaget jeg har lest disse to.
——–
Boka er lånt på biblioteket.

Nesten

Kveld i mars. Salig musikk
frå svarttast og gamle meistrar.
Han ringde. Eg sa han nesten
dei tre forbodne orda.

Tyske Ulla Hahn har i følge etterordet i diktsamlingen Epikurs hage sagt at liebe (kjærlighet) er verdens fineste ord. Jeg er imponert over hvordan hun har skrevet om de mange sidene ved kjærligheten uten å bruke klisjeer.

Epikurs hage (2003) er en samlig av dikt som er hentet fra fem diktsamlinger, utgitt i Tyskland i tiden fra 1981 til 1997. Ragnar Hovland har oversatt de utvalgte diktene til nynorsk. Jeg synes nynorsk er godt egnet til å få frem følelser, jeg føler alltid at nynorske tekster ofte er mer autentiske enn bokmålstekster.  Bare hør på ordet kjærlighet, er ikke ordet kjærleik finere? Kanskje er det fordi min dialekt ligger nærme nynorsk, jeg vet ikke. Uansett, Hovland har virkelig fått frem kjærlighetens mange stemninger i oversettelsen.

Han kjem

Handle: Kirsebærsaft spinat og
nypoteter ikkje asparges den
er enno for dyr skitt og
ein kilo asparges takk.

Å Gud: Frisøren har
sluppe opp for fargen. Tar eg
mahogni i staden for raudt berre ikkje
så kort framme.

Kjolen sit som støypt: men
jeansen sit strammare blått
liker han og svart godt
altså svartblått.

Har klokka stoppa: nei ein gong til
Beethovens trio i andre sats ringer
det på eg opnar døra
er du det alt?

I mange av diktene til Hahn blir kjærleiken, eller følelsene, formidlet med det vi gjør, ikke det vi tenker. Setningene er enkle, dagligdagse, samtidig så klarer hun å ta oss med dit det skjer. Det gjør hun ved å skrive om situasjoner som vi lett kan forstå. Diktene er enkle, men på ingen måte overfladiske. Som så mange andre dikt kan mange av disse diktene skrelles lag for lag.

Kvart dikt er ifølgje Ulla Hahn eit svar. Men det er opp til lesaren å stille spørsmåla, og diktet fortel berre lesaren det ho ønskjer å la seg fortelje. Selv uten å ha lest Hahn sin “filosofi” i etterordet forstår man at hun er en dikter som tar oss lesere, meg, på alvor. Hun lar meg selv styre leseopplevelsen. Jeg kan selv bestemme hva jeg får ut av diktet. Jeg liker det, jeg liker når diktere er åpne for at jeg kan tolke det som skrives. Om jeg vil.

Tittelen på boka gjorde at den ble lenge liggende ulest. Referansen til en gresk filosof gjorde at jeg trodde den skulle være mer vanskelig, mer metaforisk med referanser til litteratur jeg aldri har lest. Heldigvis, av og til tar man feil. Av og til finner man kjærleik.
——–
Boka har jeg kjøpt selv.

Cordelia Gray tar saken og drar for å finne ut av hva som egentlig har skjedd. Snart er hun overbevist om at Mark ble drept, men hvem har noe å skjule?

Ah, dette var noen annet enn trauste Dalgliesh! Misforstå meg riktig,  Dalgliesh er dyktig og med han kommer alltid løsningen av et imponerende mysterium. Men litt kjedelig er han  om sant skal sies, samt så utrolig riktig. Gray, derimot, hun er det fart og fres i. Som ansatt i eget selskap trenger hun ikke ta de samme hensyn som Dalgliesh, hun er sin egen herre, unnskyld dame.

Stilen i En upassende jobb for en kvinne er derfor mye lettere og mer humoristisk enn romanene om Daligliesh, uten at P.D.James er mindre skarp i sine observasjoner. Jeg liker så veldig godt hvordan hun setter den formelt uskolerte Gray opp mot Mark sine venner som studerer ved Cambridge.

Sier det en gang til – jeg digger dette omslaget!

P.D. James ha aldri  lagt skjul på at en av hennes favoritter innen litteraturen er Jane Austen og at Austen har vært (er) en stor inspirasjon for henne. Jeg synes dette kommer veldig godt frem i En upassende jobb for en kvinne. Cordelia Gray er ung OG kvinne, to ulemper når det er snakk om en jobb som er forbeholdt menn. Romanen inneholder noen bitende beskrivelser av kvinners plass i samfunnet. Og kanskje kunne avsnittet nedenfor vært hentet fra en av Austen sin romaner…

“Isabelle er så følsom, Hun er ikke så tøff som du er”. Cordelia tenkte med seg selv at alle vakre kvinner er tøffe – hvordan skulle de ellers overleve? – og at Isabelle sikkert var av like solid materiale som hun selv. Men det var intet å vinne på å knuse Hugos illusjoner. Skjønnhet var skjør, sårbar, tander og lett å ødelegge. Isabelles følsomhet måtte man ta hensyn til, hun måtte beskyttes. Tøffingene kunne kunne alltids ta vare på seg selv.

Tommelen opp! Nå må jeg ut og jakte på den andre boka med Gray som detektiv, Dødsmerket.

——
Boka er kjøpt selv.

Jeg ble så nysgjerrig da jeg leste disse korte setningene om romanen Plan D at jeg bare måtte lese den! Hva om DDR fortsatt eksisterte, hvordan ville samfunnet på andre siden av Berlinmuren være? Med eller uten dagens teknologi? Og ikke minst, et av de første spørsmålene mine som dukket opp da jeg leste om Plan D – ville jeg tro på debutanten Simon Urban sitt “nye” DDR?

Året er altså 2011 og Øst-Tyskland lever, om enn ikke i beste velgående. Etter at grensene ble åpnet i 1989 dro over 1,5 millioner mennesker over til vesten. For å hindre masseflukt bestemte lederne i øst seg derfor for å stenge grensene – og DDR gjenoppstod. Noe er endret, de hemmelig tjenestene må holde enn litt mer menneskelig profil, men innbyggerne i DDR er fortsatt avsondret fra vesten.

En eldre mann blir funnet myrdet og hans skolisser er knyttet sammen, et gammelt symbol fra en tid da Stasi henrettet sine egne. Saken er betent, DDR er i vitale gassforhandlinger med blant annet Vest-Tyskland og det hele kan falle sammen om det faktisk er Stasi som har myrdet denne mannen.

Etterforskeren som blir satt på saken, og bokens hovedperson, er Martin Wegener. Han er en skilt mann og hans kone, den vakre Katarina jobber beleilig nok i gassmaktens sentrum. Martin er ikke helt ferdig med å rote det til med Katarina, hun er til stadighet hovedpersonen i hans fantasier. For å komplisere etterforskningen ytterligere må Wegener forholde seg til kollegaer fra Vest-Tyskland som skal påse at det sannheten kommer frem.

Etter hvert som etterforskningen avdekker hvem som er blitt myrdet blir saken mer og mer politisk- og det er også denne romanen. Urban er ikke snill med hverken Øst- eller Vest-Tyskland, både sosialismen og kapitalismen får gjennomgå.

Deler av boka har elementer av en tradisjonell krim, men stilen i boka er høyst varierende og er av og til litt krevende for leseren. Kort sagt veksles det mellom en mer nøktern stil hvor etterforskningen skrider fremover og vi blir kjent med Wegener og de rundt han. Ganske så typisk for sjangeren, men også uvanlig velskrevet. Av og til tar vi turen inn i Wegener sitt hodet, hans fantasi og tankestrøm. Disse delene er litt mer “masende” og dermed litt mer utfordrende å lese, men det er også de som gjør at boka går fra å være leseverdig til å være meget leseverdig. Jeg synes det er få som klarer å  beskrive slike “tankestrømmer” godt, når forfattere skal beskrive hva personene tenker blir det ofte for monotont og statisk til at det blir realistisk. Utfordringen som leser blir å hele tiden skille ut hva som faktisk har skjedd og hva som bare skjer i hodet til Wegener.

Romanen er full av referanser, til blant annet teknologi, mat og politikk. Jeg har ganske så gjennomsnittlig kjennskap til Tyskland og det gamle DDR så jeg brukte litt tid på å fundere over hva som finnes og hva Urban har diktet opp. Mye er naturligvis oppdiktet, selv et eget mobilmerke har de. Urban har diktet ett nytt univers i denne romanen, noe som vi sjelden opplever i krimsjangeren, men han står ikke tilbake for sine kollegaer i fantasyverden for å si det slik. Jeg opplever hans samfunnskildringer som veldig troverdige.

Plan D er en bok som er absolutt verd å lese. Jeg håper at vi får høre mer fra Simon Urban for det hadde vært litt kjedelig om at han hadde “aktivert” DDR i litteraturen og latt det bli med en bok. Her kan du forøvrige lese et intervju med forfatteren i Klassekampen.

———
Omtalen er basert på et leseeksemplar fra forlaget.

Ordet delikat brukes ofte om mat, men dette er et veldig stilrent omslag, ja nesten delikat. Spørsmålet er om det fanger ungdommens blikk….

Danske Thomas Thurah kom for noen år siden ut boka Hva sier du, Oskar? som er tar for seg 12 verk fra verdenslitteraturen. Hvert verk har fått et kapittel hver, der Thurah forteller om innholdet og forfatteren, i spedd anekdoter og analyser.

Et slikt konsept kunne fort ha blitt kjedelig og tørt, men det er det ikke. Språket er veldig godt, det er ikke forenklet for å tilpasse målgruppen, men beskrivende slik at alle kan forstå. Jeg synes også at forfatteren klarer å frem at det ikke finnes EN universal tolkning av bøker og da spesielt disse klassikerne. Det som er aller finest med å lese bøker er at jeg kan lese historiene på min måte, du på din måte – og ingen av oss trenger nødvendigvis å sitte på fasiten, i den grad det finnes noe fasit. Thurah forteller hvordan han tenker – og klarer samtidig å formidle at det ikke nødvendigvis trenger å være slik. En slik tankegang kan få folk til å bli nysgjerrig og spørre seg selv; hva slags leseopplevelse vil jeg kunne få ut av denne boken?

De tolv utvalgte verkene er for det meste veldig kjente romaner, noen er kanskje litt overraskende som John Steinbecks Øst for Eden, mens andre er selvsagte som  historiene om Odyssev og Don Quijote. Jeg savner derimot litt flere kvinner på listen, Woolf er representert med Til fyret. Et eksempel på en roman jeg synes burde vært med er Stolthet og fordom av Jane Austen, et mesterverk som det i dag stadig refereres til og som har dannet grunnlag for en haug av filmer, serier og spin-off bøker, og som også er skrevet av en kvinne.

Bakerst i boken er det en liste med oversettelser av de norske utgavene av verkene som nevnes. Selve boka er oversatt av Henning Hagerup og Elin Brodin.

Ble jeg inspirert? Tja. Litt. Noen bøker som Forbrytelse og straff hoppet litt fremover i lesekøen, men det ligger fortsatt like mange uleste klassikere i bokhylla mi.
——–
Boka er kjøpt selv.

“You’ve got my address?” she whispered.
He nodded. “I don’t know your name, though”.
“Anne. Anne Scott”
He smiled – almost happily.
“What’s your name?”.
“They call me Morse”, said the policeman.

Morse er på fest og sjekker opp en ung kvinne. På vei ut får han telefonnummeret og adressen, men misforstår og tror hun er gift. Seks måneder senere står han på døra hennes, men finner ingen hjemme. Samme dag blir hun funnet død, men Morse tror ikke på teorien om at det er selvmord så han setter i gang sin egen etterforskning. Det viser seg fort at innbyggerne i Canal Street i et området som kalles Jericho har mer å skjule.

The Dead of Jericho er sålangt en av de beste romanene i serien om inspektør Morse. Den har virkelig alt man trenger, et uvanlig godt mysterium, men også drama, en dæsj med kjærlighet og haugevis av litterære referanser. Morse er i storform – og det må også forfatteren Colin Dexter ha vært når han skrev denne romanen. Jeg blir stadig forundret over hvor mange forskjellige vinklinger Dexter har i sine bøker om Morse, det er bøker man kan glatt lese etter hverandre da de virker aldri monotone. Innfallsvinkelen er alltid forskjellig, noen gang hører vi fra ofrene, andre ganger er det kun Morse og hans påfunn som beskrives.

Kjærlighet og litteratur er også ingredienser i den påfølgende boken om Morse som heter The Riddle of the Third Mile. Dette er en den sjette boken om inspektøren – og den er litt som å komme ned på jorden igjen. Morse blir her oppsøkt av en bekjent ved et av collegene i Oxford som er bekymret for en av sine kollegaer som ser ut til å ha forsvunnet. Ikke lenger finner politiet et lik i en elv – liket mangler vitale deler som gjør at det er vanskelig å identifisere den døde. Morse er overbevist om at man her har med den forsvunne professoren å gjøre. I denne boka føler jeg at Morse delvis parodierer Poirot med et typisk Agatha Christie-plott,  tilslutt er det så mange som lurer hverandre at jeg klarer ikke i dag å huske hvem morderen var.

Uansett er dette en bok som absolutt verd å lese i Morse sammenheng fordi vi får vite veldig mye om Morse sin bakgrunn. Morse var selv en gang en fremragende student i Oxford og her får vi historien om hvordan han endte opp i politiet. Samt, om jeg skal leke hobbypsykolog, hvorfor han aldri giftet seg. I begge bøkene så fortsetter forøvrig det gode samspillet mellom Morse og Lewis, kontrastene blir enda større her når Lewis blir bestefar og Morse fortsatt kun roter seg opp i håpløse bekjentskaper.

Jeg er glad er knapt halvveis i serien om Morse, sju bøker står fortsatt ulest i bokhylla mi. Språket er alltid en nytelse, her er ikke noe slurv eller korttenkte løsninger. Viktigst er det som ikke står, det vi selv må finne ut. Akk, dette er krim på sitt beste.
——–
Jeg har kjøpt bøkene selv.

Uklart bilde, men dere ser kuppene fra helgas loppis, ikke sant?

I min familie er det en vedtatt sannhet at jeg bruker ALTFOR mye penger på bøker. Siden jeg ikke er så veldig glad i vedtatte sannheter, spesielt de som ikke er dokumenterte, har jeg tenkt å motbevise dette. Det som forøvrig er litt interessant er at alle de som “klager” har ingen problemer med å forsyne seg grovt av bokhyllene når de er på besøk.

Jeg har lenge prøvd å få de til å tro at de kommer inn i bokhyllene ved hjelp av magi, men siden av de fleste i min familie er hardbarka realister så har de ikke kjøpt den forklaringen. Så derfor, ut dette året har jeg tenkt å komme med månedlige utleveringer på hvor mye jeg bruker på bøker. Så, her er aprils (i mine øyne fattige) fangst:

Kjøpte bøker
Den talibanske cricketklubben av Timeri Murari (e-bok)
Elleve år av Sigrid Undset (loppis)
Døden kommer til Pemberley av P.D. James (loppis)
En upassende jobb for en kvinne av P.D. James (loppis)
Om kjærligheten av Erich Fromm (loppis)

Bøker mottatt
Plan D av Simon Urban (leseeksemplar)

Bøker kjøpt til barna/gaver
Ingen (det kvalifiserer vel nesten til forsømmelse???)

E-boka var på salg (den tar ikke en gang plass i bokhylla), mens de fire andre var kjøpt på loppis. P.D. James samler jeg på, Døden som kommer til Pemberley har jeg kun som lydbokfil og siden jeg samler på P.D. James var jo denne et kupp. Jeg har også lenge lett etter bøkene om Cordelia Gray, men har bare funnet bøker med omslag fra TV-serien. Jeg ble derfor ekstremt glad da jeg fant en bokklubbutgave som har et skikkelig kult omslag. Sigrid Undset hører hjemme i alle bokhyller og Fromm har jeg alltid vært nysgjerrig på. For min generasjon ble jo Fromm introdusert for oss i Frida-bøkene fra tidlig 90-tallet – og jeg har vært nysgjerrig siden da.

Samlet har jeg brukt den nette sum av 89 kroner på bøker i april! 89 kroner det er vel mindre enn hva de fleste andre bruker på take-away kaffe, noe som ville vært et gyldig argument om det var noen i min familie som faktisk drakk take-away kaffe. Uansett så lever ikke norsk bokbransje av meg i alle fall. En ting jeg er sikker på er at 89 kroner er i alle fall ikke altfor mye penger…

Utvalgte sitater fra april
- Vi kan godt på gå på loppemarked, men du skal ikke kjøpe noen bøker (mor til sin datter på 33 år)
- Mer å flytte (sukk fra anonymisert familiemedlem da vedkommende hørte om loppisfangsten)
- Har du ikke nok bøker (mor – igjen)

Svaret på sistnevnte er ganske klart. Nei. Man får aldri nok.

Kanskje med tittelen. Lykksalighet – en tittel som er så fjern fra hverdagen til de to hovedpersonene i Marita Fossum sin roman fra 2011.

Hannah Lothe er anestesilege på et sykehus i nord, E.J Herman er pasienten som skal amputere et bein. De er begge to ensomme mennesker som har brukt store deler av sine liv til å skubbe personer som vil dem godt unna seg.

Doktor Lote har lyst til å be pasienten om forlatelse, si at hun ikke har et menneske å føre opp som pårørende selv, si at det egentlig kan være like greit, siden de aller fleste føler at de nærmeste er en belastning, noen de må trøste og holde motet oppe for, men hun står det fra seg. Hun har ikke så gode erfaringer med forklaringer.

Som anestesilege må doktor Lote ha full kontroll – og hun har kontroll over andres liv. Hannah har ikke kontroll på sitt eget liv. Hun har smerter, mistenker at det er noe som er gærnt men lar seg ikke undersøke. I stedet fortsetter hun et destruktiv forhold til en kollega – og overser alle tegn på at noe er galt.

Jeg har en drøm, sier han, jeg vet ikke om jeg har fortalt det, men jeg elsker naturen. Og mitt høyeste ønske er å ligge i viddas hvite enger, under Aurora borealis’ dans.

E.J Herman lever kun for sin hund, kanskje vil han helst dø under Aurora sin dansende skjørtekant. Når de to møtes igjen etter operasjonen spør han Hannah om hun kan hjelpe han med dette. Det ender skjebnesvangert for de begge.

Kanskje burde jeg starte med å si at det var mitt første møte med forfatteren Marita Fossum. Hun har flere romaner bak seg, mange av disse er kritikerroste, uten at det har medført plasser på bestselgerlistene.

Jeg forventa meg vanskelig (uforståelig) språk og ensomme mennesker, slik som jeg ofte forbinder med norsk samtidsromaner. Jeg fikk ensomme mennesker, men et godt språk. Eller ensomme og ensomme, destruktiv vil jeg nesten kalle Hannah. Utfordringen er at selv om språket er presist og enkelt, så blir aldri Hannah og E.J. Herman noe mer enn bare skikkelser. De blir aldri personer. Det er nesten slik at de få bikarakterene i boka, som Jonne og Molly er mer levende enn legen og pasienten. Kanskje er det følelsen av at de er statister i sine egne liv som gjør at jeg tenker slik? At de selv ikke ønsker å ta ansvar for sine egne liv?

Kanskje burde jeg ha begynt med å si at jeg liker hvordan den medisinske settingen, med sine presise rutiner, kunnskap og sjargong, som er så tydelig, blir veid opp mot dette udefinerbare – hvorfor lever vi? Hvorfor ble det slik? Hva er lykke og hva er kjærlighet?
——-
Boka har jeg fått i privat gave.Takk lilleste lillesøster!

Akkurat nå leser jeg en veldig interessant krim! Tyske Simon Urban kom i 2011 ut med krimromanen Plan D. Vi er i DDR, i 2011, og politimannen Wegener må løse en drapsak som har stor betydning for både Øst-og Vest-Tyskland. I denne romanen ble det aldri gjenforening for litt over 20 år siden…. Snedig konsept! Boka er et leseeksemplar fra forlaget.